å. er vi her alt?

jeg utsetter alt som jeg egentlig trenger å gjøre med én gang.
jeg er redd for hva som kommer når jeg er ferdig med dem.
jeg har aldri ønsket så sterkt at tiden skal gå sent. helst at den skal stoppe helt opp.

om noen dager tar jeg med enveisbilletten, ryggsekken og motet mitt.
om noen dager kommer jeg til å gråte ustanselig på vei til oslo s, på vei til flyplassen, på vei ut i verden.
hjertet mitt stanser nesten når jeg tenker på at jeg ikke skal få ta på ham. ikke få ligge i armkroken, ikke få stryke i håret. fire måneder er lang tid.

alt annet virker så uvesentlig. jeg vil bare bli her, bare være med deg.

(blir hyggelig å skype, da. du er fin på skype).