fear of the known

jeg befinner meg på et sted som burde være det som føles mest som hjemme.
der jeg føler meg trygg.
der jeg kan reise for at alt skal bli bra.
men i stedet går jeg rundt som i en transe.
en helt absurd følelse av at jeg ikke burde befinne meg her.
vil ikke gå ut.
vil ikke treffe noen.
livredd for å føle at jeg hører til.

og en gjennomtrengende følelse av at jeg burde dra tilbake til tryggheten av mitt eget hjem.

as always, she was late.

på en øy i middelhavet
en stormfull julenatt
av en katolsk, irsk dame

fikk jeg det mest fantastiske komplimentet jeg noensinne har fått.

hun ble overrasket da jeg sa at jeg ikke var religiøs, for hun hadde tenkt- etter å ha vært rundt meg i tre dager, at jeg hadde en veldig spirituell aura. at det var noe ved meg. at auraen min var fantastisk.
og det at hun fikk vite at jeg ikke var religiøs, som henne - gjorde at hun mente det var et enda større kompliment.


jeg har aldri tenkt over auraen min. jeg var ikke klar over at jeg gir ut en aura en gang, før akkurat dét øyeblikket. men jeg visste akkurat da hva det er som gjør det;
jeg er tilfreds.
jeg er så jævla tilfreds som jeg aldri før har vært i mitt liv.
jeg er på rett vei.

skal jeg fortelle noe veldig fint?

jeg tror jeg er i ferd med å bli i stand til å skaffe meg nye venner på egenhånd.
i løpet av de neste fire dagene, skal jeg møte hele to potensielt nye bekjentskaper. eller, den éne er litt gammel - men fortsatt ny, mens den andre er helt splitter ny, og er fortsatt inni forseilingen.

og det beste av alt; jeg skal gjøre det helt alene. ingen jeg kjenner skal være der og få meg til å føle meg trygg og morsom. jeg står på egne ben på ordentlig denne gangen.

ønsk meg lykke til.

time will tell

nå som jeg trodde at jeg hadde orden på alt, og at fremtiden var ferdig planlagt - popper det nye idéer inn i hodet mitt. idéer som gjerne frister mer enn de som allerede var der, og som har vært i underbevisstheten min så lenge, og som har fått lov til å vokse så lenge, at jeg ikke kan undertrykke dem mere.

jeg skal gjøre det jeg vil, uten å tenke på hva andre forventer av meg. det er jo meg som skal leve dette livet - ikke de rundt meg.
om det så skal ta det som er igjen av mine unge år; jeg skal gjøre det jeg selv vil.

la den rette komme inn

én gang i livet mitt skal jeg ta en matchende tatovering sammen med noen jeg ikke kjenner, men som jeg fortsatt syns er verdens mest facinerende. kanskje noen jeg akkurat har møtt. eller noen jeg har hatt kjenskap til lenge, og som jeg skulle ønske jeg kunne bytte liv med.

for så å aldri ha kontakt med mennesket igjen, annet enn sporadiske, vel-uttenkte kommentarer på facebook.



jeg liker tanken på å høre sammen med det ukjente.

hidden track

fra jeg var liten av, har jeg alltid vært kreativ når det kommer til det skriftlige. en livlig fantasi, kombinert med en forkjærlighet til det norske språket, har gjort at jeg alltid har skrevet mye - og alltid elsket det.
den siste tiden har det derimot gått i motsatt retning. jeg prøver å skrive - og har forsåvidt mange idéer, men jeg får ikke videreført dem. jeg står bom fast. jeg kommer opp med enkeltkarakterer og enkeltsituasjoner, men ingen av dem passer sammen overhodet - og ingen av dem klarer å skape relasjoner til noe annet. og jeg blir mer og mer frustrert og lei meg fordi jeg ikke en gang kan få til den éne tingen jeg vet at jeg kan.

det har fått meg til  å refleklere over hva jeg gjør galt.

jeg har innsett at jeg stort sett er alene. jeg er for det meste på jobb hver eneste dag, og kommer sliten hjem. da er hjernen min allerede avslått, og klar for å hoppe i seng. og når jeg en sjelden gang får dratt meg ut av leiligheten, og har kaffe med noen - merker jeg til min store skrekk at jeg ikke er tilstede: jeg smiler, ler, nikker og sier meg enig - men jeg aner ikke hva de akkurat har sagt. jeg tror jeg er blitt så vant til å være alene, at hodet mitt er i dagdrømmemodus konstant.

idéene mine er alene. karakterene mine er alene. hjernen er alene.

det verste er kanskje at jeg egentlig ikke vet om jeg syns det er spesielt trist.