hidden track

fra jeg var liten av, har jeg alltid vært kreativ når det kommer til det skriftlige. en livlig fantasi, kombinert med en forkjærlighet til det norske språket, har gjort at jeg alltid har skrevet mye - og alltid elsket det.
den siste tiden har det derimot gått i motsatt retning. jeg prøver å skrive - og har forsåvidt mange idéer, men jeg får ikke videreført dem. jeg står bom fast. jeg kommer opp med enkeltkarakterer og enkeltsituasjoner, men ingen av dem passer sammen overhodet - og ingen av dem klarer å skape relasjoner til noe annet. og jeg blir mer og mer frustrert og lei meg fordi jeg ikke en gang kan få til den éne tingen jeg vet at jeg kan.

det har fått meg til  å refleklere over hva jeg gjør galt.

jeg har innsett at jeg stort sett er alene. jeg er for det meste på jobb hver eneste dag, og kommer sliten hjem. da er hjernen min allerede avslått, og klar for å hoppe i seng. og når jeg en sjelden gang får dratt meg ut av leiligheten, og har kaffe med noen - merker jeg til min store skrekk at jeg ikke er tilstede: jeg smiler, ler, nikker og sier meg enig - men jeg aner ikke hva de akkurat har sagt. jeg tror jeg er blitt så vant til å være alene, at hodet mitt er i dagdrømmemodus konstant.

idéene mine er alene. karakterene mine er alene. hjernen er alene.

det verste er kanskje at jeg egentlig ikke vet om jeg syns det er spesielt trist.