the one that got away

jeg er så utrolig sjalu på ei jente.

en bekjent, som jeg egentlig ikke kjenner.
jeg bare studerer livet hennes på avstand gjennom forskjellige internettmedier.
hver gang hun oppdaterer statusen sin på facebook, eller legger ut nye bilder, holder jeg på å dø av misunnelse.

ikke misforstå; jeg er meget fornøyd med livet mitt.
men om jeg kunne - i et par dager, bytter liv med noen - ville det blitt henne.

hun har en fantastisk modig innstilling til livet.
om hun får lyst, slipper hun alt hun har i hendene - og reiser. med minus på kontoen.

jeg er jo klar over at det in the long run ikke er så lurt. men vi er jo bare tjue år. det er nå en skal leve, er det ikke? skulle ønske jeg turte.

hva er egentlig det verste som kan skje?

definition of home

om en times tid reiser jeg tilbake til oslo.
jeg kunne ikke gledet meg mer.

det har i løpet av den siste tiden gått opp for meg at det ikke er noe annet sted jeg trives bedre.
det er hjemme i min leilighet, blandt mine ting, sammen med min kjæreste jeg liker meg best.

for en deilig følelse å ha. nå har jeg fått mitt eget hjem. det er ikke mammas hus som er mitt hjem lengre. det er mitt.


bare litt synd at jeg føler at jeg er den eneste i universet som har det på denne måten.

den gang da, hver gang når

det er noe med dette stedet
stemningen er ikke den samme lenger.

menneskene utvikler seg i feil retning. til mennesker jeg ikke liker.
de ønsker meg velkommen, men skuler på meg.
det er så stille her. uansett hva jeg gjør, klarer jeg ikke å føle meg komfortabel.



egentlig er alt helt likt som det alltid har vært. det er meg det er noe galt med.
et menneske som ikke hører hjemme der hvor hun egentlig hører hjemme.

hjertevarmer

i dag fikk jeg virkelig julestemning for første gang i år.
siste dag i barnehagen før jul, og jeg satt med to unger inne på "dukkekroken".
idet en liten gutt på tre kommer inn, sitter vi av en grunn helt stille.
så sier han: "hva gjør dere? venter dere på julen?"

hjertet mitt smelta!

mr.waits

du vet den utrolig kjipe følelsen du står igjen med når du har vært på konsert - og bandet bare nekter å spille den éne sangen du ventet på?
for et par uker siden, var jeg og kjæresten på rockefeller for å feire at the one and only(tom waits, altså) fylte hele seksti år. det var en feiende flott konsert, selv om jeg holdt på å dø i korsryggen etter ti minutter.
uansett - gjennom hele denne konserten, som varte i omtrent tre-fire timer, var det kun én av de hundre-og-ørten artistene som hadde valgt å spille en sang fra favorittplata mi. jeg gråt nesten da konserten var ferdig.

det vil kanskje være kontroversielt å påstå at dette er den beste plata til tom, men det er virkelig den som har satt dypest spor i meg, og som kan få meg til å gråte, smile og le gang på gang.




tusen takk for at du har gitt meg mule variations, tom.

when it started

for tiden går jeg rundt med en ganske dårlig følelse i magen.
jeg aner virkelig ikke hva den kommer av - men det kan umulig tyde på noe godt.

gå vekk, ekle følelse.

cold

jeg har akkurat kjøpt en julegave til noen som jeg egentlig helst vil ha selv. egentlig så døde jeg litt når jeg så den - men jeg var jo på utkikk etter den éne julegaven jeg mangla - og den var egentlig perfekt.

nå føler jeg meg som et ti ganger bedre menneske.


(håper den ikke passer, og jeg kan få den tilbake)

ønskereprise

hverdagen begynner å ta overhånd.
det lille du ser til ham er en halvtime før du kollapser på senga av utmattelse.
det er helt uvirkelig at jeg - i et helt år- klarte å være uten deg i ukesvis, og bare se deg to dager om gangen. nå skriker kroppen min etter deg det øyeblikket du går ut døra.
jeg liker ikke å innrømme det, men jeg er så utrolig avhengig av deg.
jeg savner å bare være meg og deg.

c & l

jeg er altfor lite sammen med dem. de menneskene som betyr mest for meg, og som får meg til å le så jeg gråter og nesten tisser på meg. de mennesker i livet mitt som får meg til å glemme at det er kaldt ute, glemme at vinterdepresjonen har gjort apati til den følelsen som har tatt overhånd. de menneskene som tar tankene mine bort fra det deprimerende faktum at jeg egentlig ikke har noe behov for å reise hjem til jul.

jeg er så glad for at det er noen jeg kan hate alle sammen med - uten å føle meg som verdens verste menneske.

rant rant rant

jeg er så skrekkelig lei av dårlige blogger.
jeg er ikke det minste interessert i å vite alt du gjør hver eneste dag, og se på de totalt uinteressante antrekkene dine. ikke har jeg lyst å vite hvordan du sminker deg heller.
jeg vil heller ikke se dårlige bilder fra hver eneste fest du er på. spesielt hvis du selv er med på mer enn halvparten av dem.
jeg fatter ikke at du kan tro at det er noen som bryr seg. de som leser bloggen din er kun de tre bestevennenne dine, og resten er folk som meg - som ler av hvor patetisk du er.
og ikke kom her med orddelingsfeil og alvorlige skrivefeil i tillegg. det heter "i fjor", ikke "i fjord".

sånn. nå har jeg sagt det. puh.

human

jeg har for brei nese.
for ikke å snakke om kjeven. jeg hater kjeven min. og haka.
det ene øyet er større enn det andre.
munnen er for liten, og smilet er skjeivt.
håret mitt vil aldri gjøre som jeg vil, og når det en sjelden gang gjør det - er det bare fint i en halvtime, så ser jeg ut som ei huldra resten av dagen.

jeg har funnet ut at jeg misliker absolutt alle delene av ansiktet mitt av forskjellige grunner.
allikevel syns jeg selv at jeg egentlig er en søting av og til.



kombinasjonen av mindre pene ting erlik pent, kanskje?

a sunday smile

for tiden skriver jeg bare innlegg som jeg lagrer, men som jeg ikke klarer å publisere.
tanker og følelser som bare tilhører meg.

ennå.

en dag skal de tilhøre dere også. bare vent. jeg trenger å ta meg selv mindre høytidelig først.

nyfiken kattepus

nå syns jeg faktisk at naboen skal slutte å krangle - de har kranglet helt siden jeg kom hjem. i tillegg krangla de veldig høylytt i går. når en bor vegg-i-vegg med noen, må man da forstå at det kanskje ikke er så hyggelig når noen i rommet ved siden av roper og skriker til hverandre i timesvis? i tillegg fatter jeg ikke helt hvordan noen orker å skrike så lenge i strekk. eller være så sinte. det er skrekkelig slitsomt å være sint, jo.

syns i det minste de kan slå over på norsk snart, så jeg kan forstå hva de krangler om.

<:

wake up

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det.
eller om jeg i det hele tatt har lyst til å si det. eller tenke det.
hvis jeg sier det, blir det mer sant. og jeg vil ikke at det skal være sant.
det er trist, og jeg savner deg.

jeg har virkelig mistet en venn til kulheten.